Jeg vil holde en tale for de tykke og de smale - nei det vil jeg ikke, jeg vil snakke om loffen, vår alles venn i brødveien, loffen sprø og fersk og rykende varm like fra butikken, som man stakk fingeren inn i og grov ut varmt deilig hvitt loffestoff og kom opp med etter handelen, loff åpnet av papiret i den ene enden og utminert alt av en tiårs pekefinger formår, skorpens gylne nybakhet lå vernende omkring og skjulte loffens åpning et stakket sekund - hva min mor kunne ha sagt i sakens anledning er glemt, levende tilbake står loffens varme innside, man blir tykk av å spise loff, sies det, det er ikke - mulig det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror) at man blir blid av å spise loff, spør nå det første blide mennesket du treffer om han liker loff. Vent så bare på svaret. (Eller spør meg!)
Brr, jeg fryser bare ved synet... *ler*
SvarSlettDeilig var det! :-)
SvarSlett